Operasjon Prostata

Natten før operasjonen sov vi ikke stort. Snakket masse om alt mellom himmel og jord. Darlingen var modig, sa at han ikke grudde seg, vil bare bli kvitt kreften. Jeg var dritredd. Tenkte på alt som kan gå galt. Hadde så vondt i magen at det neste ikke var til å holde ut.

Vi stod opp grytidlig. Dusjet, pusset tenner, gjorde helt dagligdagse ting på autopilot. Kjøreturen opp til sykehuset tar en halv time. Ingen sa noe. Det var ikke noe å si.

Jeg var med helt til han ble trillet inn på operasjonssalen. Satt med et tappert smil ved siden av sengen og fulgte med på alle forberedelsene. Prøver skulle tas, ledninger ble koblet til, spørsmål skulle svares på. Jeg var helt ved siden av alt, som om det skjedde i en annen dimenjon. På med sokker, nattskjorte og hårnett. Så fikk han en pille som gjorde ham veldig rolig. Darlingen trøstet meg, og seg, og sa at det kommer helt sikkert til å gå bra. I love you, ropte han da de trillet avgårde med ham. Da kom tårene.

Etter fem uendelig lange timer på gangen kom legen ut for å fortelle hvordan det hadde gått. Prostata var fjernet, og legen var meget fornøyd, til tross for komplikasjoner underveis. Darlingen må ha strålebehandling, men det blir først i januar. Nå må vi leve i nuet og ta en time, et minutt om gangen, tenkte jeg. Jeg kunne få gå inn på oppvåkningen og snakke med ham.

Det var et vanvittig sjokk som slo meg med en kvalmende bølge. Et øyeblikk trodde jeg han var død! Han var helt voksgul og veldig fremmed i ansiktet. Klarte knapt å si et ord, men han prøvde å smile tappert. Han var groggy og uvel etter lang og tung narkose, men klaget ikke på noe som helst. Bare lå helt stille og stirret opp på meg med store øyne.

I løpet av den første natten ble darlingen flyttet til en observasjonspost, fordi han fikk alt for høy puls. Hvilepuls på 130 er jo ikke så vanlig. Senere, neste morgen, begynte han å blø fra et dren i magen og mistet en del blod, så de måtte gi ham blodoverføring.

Jeg var hos ham fra kl 13 til 19, og på slutten så fikk han plutselig feber. Så da tenkte jeg at det var like greit å dra hjem og la fyren være i fred. Han tekstet meg senere og sa at nå var alt fint igjen. Så det svingte. 

Beskjeden var at han kommer hjem neste morgen, og jeg grudde sånn at det ga meg gåsehud. Jeg er jo ingen sykepleier! Du skulle sett alle de ledningene de hadde festet til ham - og så skulle JEG overta ansvaret helt alene??? Jeg var rett og slett skrekkslagen. Jeg var så redd at jeg trodde jeg skulle kaste opp bare noe så på meg. Han fikk morfin hver 3. time, og det tok det meste av smertene og bekymringene. Hans altså. Men hva med meg?

Hyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyl