Dato for operasjon var fastsatt, og vi levde livet i grådige jafs frem til det. Vi feiret livet og kjærligheten hver eneste dag! Alt fra romantiske middager hjemme med masse levende lys og enda mer rødvin, via kjeks og ost i sengen rundt midnatt, til de lekreste lunsjer og luksusmiddager på flotte restauranter. Vi skamkoste oss alt vi kunne når vi kunne.
Det var ingen tid til depping, stemningen var utmerket med til tider temmelig morbid humor. Jeg kunne si KREFT og DØD uten å bryte sammen i krampegråt. Tiden gikk så alt for fort, og vi hadde så masse vi skulle ha gjort. Men vi rakk ikke så mye. Darlingen var ikke i form. Han ble fort sliten og manglet energi, og ble lett irritert og amper. Jeg antok at det er psykisk, og det var HELT greit.
Det som ikke var like greit, var at han var fast bestemt på at ingen, bortsett fra den aller nærmeste familie, skulle vite noe om at han var syk. Han ville ikke ha KREFT i pannen når han møtte folk. Det var jo hans sykdom, det var hans valg og da ville jeg være lojal mot dette.
Nei, nei, nei. Helt feil, viste det seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar