Kreft og sånn...

Er kreft noe som bare skjer andre, som ikke rammer deg og meg? Man leser om kreft i alle medier, historier som rører og berører. Man ser all verdens kampanjer og innsamlinger, maratonløp både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Rosa sløyfer og ballonger og bannere. Alle kjenner noen som kjenner noen... Men angår det virkelig MEG?
Plutselig gjorde det det.
Min aller kjæreste kjæreste fikk diagnosen prostatakreft. Sånn helt plutselig og ut av det blå, uten de vanlige symptomene eller vondter noe sted. Tilfeldigvis ble det oppdaget at han hadde kreft. Alvorlig prostatakreft sa legen og smilte med alle tennene. Som om det er noe å smile for?
I begynnelsen var det liksom ikke så alvorlig. Den unge legen smilte og forklarte. Pekte, smilte og forklarte enda mer. Iført hvit legefrakk, skjorte og slips. Slips?
Jaja, tenkte vi, og planla både det ene og det andre. Jul og påske. Reiser i inn og utland. Ny bil. Roser må vi ha, det blir fint i hagen. Et euforisk øyeblikk planla vi til og med et lite barn. Men når jeg tenker meg om hadde vi nok konsumert en del vin på det tidspunktet... Hadde det ikke vært fantastisk med et lite barn, sa darlingen begeistret. En datter! Det var nesten så jeg begynte å tenke på et pikenavn!
To uker senere var operasjonen unnagjort. Legen snakket med meg etterpå, mens darlingen enda lå neddopet på oppvåkningnen. Det var langt mer alvorlig enn han hadde trodd, smilte han. Prostata var fjernet ved hjelp av daVinci-metoden, og det var tatt en rekke prøver av lymfekjertler. Operasjonen tok over fem timer. Det hadde oppstått komplikasjoner underveis. Han hadde skåret hull på endetarmen fordi prostata hadde limt seg så tett inntil. Hva er det med denne smilingen? MÅ kreftleger smile hele tiden?
Hjem kom en pleietrengende illsint rasende pasient. Og jeg var totalt uforberedt på hva som ventet meg.