Vi giftet oss i 2007, og var fremdeles litt på "nyforelska-newly-wed" stadiet med masse herlig vill og gal sex når som helst og hvor som helst da vi fant ut at darlingen hadde prostatakreft. I dagene før operasjonen skulle vi liksom nyte siste sjansen til å ha sex, for legen hadde sagt at det var stor sjanse for at muligheten for å ha sex etterpå ville være borte. Det var akkurat som jeg ikke helt skjønte hva han sa, eller betydningen av hva det han sa virkelig innebar. Eller kanskje jeg ikke hørte helt etter, hvem vet. Man sitter der på et lite kontor på sykehuset og prøver å se trygg og rolig ut mens man får de grusomste beskjeder. Da er det akkurat som ørene ikke fungerer som de skal lenger, og hjernecellene går på frigang.
Kvelden før operasjonen ble det litt sånn "nå-MÅ-vi-gjøre-det", og det ble jo selvfølgelig helt mislykket. Tankene var helt andre steder.
Sakte men sikkert gikk den grelle, grusomme sannheten opp for oss: utstyret virker ikke lenger! Ikke på egenhånd i hvert fall... Ikke med hjelp heller. Vi prøvde ALT i løpet av de neste 6 månedene. Først en forferdelig sugepumpe som skulle pumpe utstyret opp til uante dimensjoner. Men så snart vakumet ble utløst, sank tissen tilbake til sitt lille, forskremte stadie. Den så rett og slett livredd ut.
Så skulle vi putte en pille inn i tissen. Det så ut som det svei noen innmari, men ellers skjedde det fryktelig lite. Helt på trynet.
Til slutt kom det grusomste av det grusomme: darlingen måtte sprøyte et stoff inn i tissen for at den skulle bli stor. Det gjor det i hvert fall vondt - både sprøyten og svien og smertene i tissen etterpå.
Noe så forferdelig fryktelig har jeg aldri vært med på. For hele tiden skulle jeg ligger der og være klar, våt og villig, oppmuntrende og inspirerende???? Er det mulig??? Nei. Helt umulig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar