Vi giftet oss i 2007, og var fremdeles litt på "nyforelska-newly-wed" stadiet med masse herlig vill og gal sex når som helst og hvor som helst da vi fant ut at darlingen hadde prostatakreft. I dagene før operasjonen skulle vi liksom nyte siste sjansen til å ha sex, for legen hadde sagt at det var stor sjanse for at muligheten for å ha sex etterpå ville være borte. Det var akkurat som jeg ikke helt skjønte hva han sa, eller betydningen av hva det han sa virkelig innebar. Eller kanskje jeg ikke hørte helt etter, hvem vet. Man sitter der på et lite kontor på sykehuset og prøver å se trygg og rolig ut mens man får de grusomste beskjeder. Da er det akkurat som ørene ikke fungerer som de skal lenger, og hjernecellene går på frigang.
Kvelden før operasjonen ble det litt sånn "nå-MÅ-vi-gjøre-det", og det ble jo selvfølgelig helt mislykket. Tankene var helt andre steder.
Sakte men sikkert gikk den grelle, grusomme sannheten opp for oss: utstyret virker ikke lenger! Ikke på egenhånd i hvert fall... Ikke med hjelp heller. Vi prøvde ALT i løpet av de neste 6 månedene. Først en forferdelig sugepumpe som skulle pumpe utstyret opp til uante dimensjoner. Men så snart vakumet ble utløst, sank tissen tilbake til sitt lille, forskremte stadie. Den så rett og slett livredd ut.
Så skulle vi putte en pille inn i tissen. Det så ut som det svei noen innmari, men ellers skjedde det fryktelig lite. Helt på trynet.
Til slutt kom det grusomste av det grusomme: darlingen måtte sprøyte et stoff inn i tissen for at den skulle bli stor. Det gjor det i hvert fall vondt - både sprøyten og svien og smertene i tissen etterpå.
Noe så forferdelig fryktelig har jeg aldri vært med på. For hele tiden skulle jeg ligger der og være klar, våt og villig, oppmuntrende og inspirerende???? Er det mulig??? Nei. Helt umulig.
søndag 31. oktober 2010
fredag 29. oktober 2010
Post-operasjon Prostata
Å være nyoperert er ikke spesielt godt. Da jeg kom på sykehuset den tredje dagen, var darlingen blank i øynene, men feberfri og med normal puls. Han var koblet fra det meste av slanger og utstyr, heldigvis. Men blodprøvene var fremdeles lave, så han fikk en ny blodoverføring. De valgte å beholde ham til neste dag, og det var jeg meget lettet over. Jeg syntes det var forferdelig ekkelt med kateteret i tissen, men drenet i magen var direkte kvalmende. Jeg bare håpet at de skulle sy ham igjen før han kom hjem?
Prosedyren med morfinen var kul - litt sånn CSI-aktig tenkte jeg da jeg så det første gangen. Det var HMS og sikkerhet for alle penga! Det stod en PC ved siden av sengen hans. Først skannet de navnelappen rundt håndleddet. Så skannet de ampullen med morfin, og så ble alt registrert på PC'en. Imponerende saker. Han måtte til og med si navnet sitt høyt hver gang før prosessen kunne gjennomføres - så de var helt sikre på at ikke en narkoman kjeltring hadde sneket seg opp i sengen og tatt plassen hans i mellomtiden!
Morfinen tok det meste av smertene og tankene hans. Han bare lå der og var mørbanket i magen og ør i toppen. Etter fire dager fikk han komme hjem. Da hadde de heldigvis husket å koble ham fra alle monitorene og sydd igjen drenet. Kateteret skulle han ha i 14 dager. En sykepleier hjalp meg med å trille ham bort til bilen. Det tok et hav av tid å komme seg inn i bilen, og det var tydelig at han strevde fælt. Vel hjemme orket han bare å stavre seg bort til sofaen i stuen der han kollapset. Jeg stod der med kvalmen helt opp til drøvelen og følte meg totalt hjelpeløs. Det er så vondt å se din aller kjæreste ha det så vondt! Du blir så maktesløs og redd, mens du hele tiden prøver å være positiv og kvitrende. Det er utrolig vanskelig å kvitre med spyen i halsen, skal jeg si deg.
På sykehuset hadde han fått morfin tre ganger i døgnet, men det fikk han jo ikke hjemme. Han klaget lite på smertene, men han ble sint og sur og kravstor. Jeg fløy som en hvirvelvind rundt og kunne ikke komme på nok å gjøre for å at han skulle ha det det best mulig. Det meste ble ikke så veldig godt mottatt... Da jeg sa at han var en bedre pasient på sykehuset enn hjemme, ble han dødelig fornærmet.
Det var kateteret som tok knekken på meg. Det var gjennomsiktig, og fylt med blodrød væske som måtte tømmes mange ganger til dagen. Det var på størrelse med en bowlingball, og ble slept med rund over alt i huset. Naturlig nok, det hang jo fast i tissen hans. Mens vi spiste, lå det der under spisebordet som en liten hund. Når han skulle sove, la den seg pent til ro ved siden av ham i sengen. På dagtid minnet det om en sånn jernkule med kjetting rundt foten, som fangene slepte rundt på i gamle dager. Han kom jo ingen steder, han var lenket til det motbydelige kateteret.
Etter en ukes tid følte han seg ørlite bedre, og ville være med og lage søndagsmiddag. Jeg forsøkte å si at bevares, det var da det minste jeg kunne ordne, men han insisterte. Han stod der og laget potetstappe, med det motbydelige blodfylte kateteret hengende over døren til gryteskapet. Et øyeblikk glemte han at han hang fast, og snudde seg for å hente noe på kjøkkenbenken. Hyyyl - hele tissen holdt jo på å bli revet av i farten!
Det ble ikke noen koselig søndagsmiddag, men det ble i hvert fall middag.
Prosedyren med morfinen var kul - litt sånn CSI-aktig tenkte jeg da jeg så det første gangen. Det var HMS og sikkerhet for alle penga! Det stod en PC ved siden av sengen hans. Først skannet de navnelappen rundt håndleddet. Så skannet de ampullen med morfin, og så ble alt registrert på PC'en. Imponerende saker. Han måtte til og med si navnet sitt høyt hver gang før prosessen kunne gjennomføres - så de var helt sikre på at ikke en narkoman kjeltring hadde sneket seg opp i sengen og tatt plassen hans i mellomtiden!
Morfinen tok det meste av smertene og tankene hans. Han bare lå der og var mørbanket i magen og ør i toppen. Etter fire dager fikk han komme hjem. Da hadde de heldigvis husket å koble ham fra alle monitorene og sydd igjen drenet. Kateteret skulle han ha i 14 dager. En sykepleier hjalp meg med å trille ham bort til bilen. Det tok et hav av tid å komme seg inn i bilen, og det var tydelig at han strevde fælt. Vel hjemme orket han bare å stavre seg bort til sofaen i stuen der han kollapset. Jeg stod der med kvalmen helt opp til drøvelen og følte meg totalt hjelpeløs. Det er så vondt å se din aller kjæreste ha det så vondt! Du blir så maktesløs og redd, mens du hele tiden prøver å være positiv og kvitrende. Det er utrolig vanskelig å kvitre med spyen i halsen, skal jeg si deg.
På sykehuset hadde han fått morfin tre ganger i døgnet, men det fikk han jo ikke hjemme. Han klaget lite på smertene, men han ble sint og sur og kravstor. Jeg fløy som en hvirvelvind rundt og kunne ikke komme på nok å gjøre for å at han skulle ha det det best mulig. Det meste ble ikke så veldig godt mottatt... Da jeg sa at han var en bedre pasient på sykehuset enn hjemme, ble han dødelig fornærmet.
Det var kateteret som tok knekken på meg. Det var gjennomsiktig, og fylt med blodrød væske som måtte tømmes mange ganger til dagen. Det var på størrelse med en bowlingball, og ble slept med rund over alt i huset. Naturlig nok, det hang jo fast i tissen hans. Mens vi spiste, lå det der under spisebordet som en liten hund. Når han skulle sove, la den seg pent til ro ved siden av ham i sengen. På dagtid minnet det om en sånn jernkule med kjetting rundt foten, som fangene slepte rundt på i gamle dager. Han kom jo ingen steder, han var lenket til det motbydelige kateteret.
Etter en ukes tid følte han seg ørlite bedre, og ville være med og lage søndagsmiddag. Jeg forsøkte å si at bevares, det var da det minste jeg kunne ordne, men han insisterte. Han stod der og laget potetstappe, med det motbydelige blodfylte kateteret hengende over døren til gryteskapet. Et øyeblikk glemte han at han hang fast, og snudde seg for å hente noe på kjøkkenbenken. Hyyyl - hele tissen holdt jo på å bli revet av i farten!
Det ble ikke noen koselig søndagsmiddag, men det ble i hvert fall middag.
lørdag 23. oktober 2010
Om døden
I dag leste jeg intervju med Per Fuggelli i Dagbladet. Sårt. Rått. Trist. Vondt. Godt. Det ga meg håp om at det KAN gå bra. Det fikk meg til å gråte. Det fikk meg til å le! Tusen takk til Per med propellen - god bedring! Stay in there ;-)
Se http://www.dagbladet.no/2010/10/21/magasinet/portrettet/helse/per_fugelli/13942729/
Se http://www.dagbladet.no/2010/10/21/magasinet/portrettet/helse/per_fugelli/13942729/
tirsdag 19. oktober 2010
Om å holde masken
Det var forferdelig fryktelig første gangen vi var på sykehuset. Ordet KREFTAVDELING slo meg rett i bakken, bokstavlig talt. Jeg snublet inn på venterommet. Å se alle de triste skjebnene rundt oss gjorde vondt langt inn i hjerteroten. Noen tuslet rundt i gangene, gule i ansiktet, koblet opp til all verdens apparater, med saaakte bevegelser, som om alt gjorde vondt. En dame i rullestol hadde åpenbart amputert både armer og ben. Jeg kunne ikke la være å glane, det må jeg bare innrømme. Andre så bare fryktelig oppgitt og lei seg ut, men holdt tappert masken i venterommet der vi alle satt, stumme. Et lydløst venterom fullt av folk som ønsket seg langt vekk derfra.
Jeg ble helt skrekkslagen av alt som slo i mot oss. Hvordan kunne noen tro at rødmalte vegger og store plakater med masse farger kunne hjelpe mot angsten og fortvilelsen som satt som en klo i magen? Hadde jeg hatt det verre hvis alt var i pastell, eller i sort/hvitt? Tvilsomt. For meg var alle fargene en provoserende påtatt positivisme som provoserte.
I dag var vi på sykehuset igjen, for andre gang denne uken. Darlingen skal opereres i morgen. Nødvendige prøver og undersøkelser må tas. Det er 14 måneder etter den første operasjonen. Men inntrykkene gjør akkurat like vondt i dag som da. En dame satt i en rullestol og hulket stille. Mannen stod apatisk bak henne uten å bevege seg, uten å si noe. Kunne han ikke trøste henne? Jeg hadde så lyst til å klappe henne på skulderen da vi gikk forbi. Men jeg hadde nok med min egen sorg, med å holde min egen maske.
Jeg ble helt skrekkslagen av alt som slo i mot oss. Hvordan kunne noen tro at rødmalte vegger og store plakater med masse farger kunne hjelpe mot angsten og fortvilelsen som satt som en klo i magen? Hadde jeg hatt det verre hvis alt var i pastell, eller i sort/hvitt? Tvilsomt. For meg var alle fargene en provoserende påtatt positivisme som provoserte.
I dag var vi på sykehuset igjen, for andre gang denne uken. Darlingen skal opereres i morgen. Nødvendige prøver og undersøkelser må tas. Det er 14 måneder etter den første operasjonen. Men inntrykkene gjør akkurat like vondt i dag som da. En dame satt i en rullestol og hulket stille. Mannen stod apatisk bak henne uten å bevege seg, uten å si noe. Kunne han ikke trøste henne? Jeg hadde så lyst til å klappe henne på skulderen da vi gikk forbi. Men jeg hadde nok med min egen sorg, med å holde min egen maske.
fredag 15. oktober 2010
Operasjon Prostata
Natten før operasjonen sov vi ikke stort. Snakket masse om alt mellom himmel og jord. Darlingen var modig, sa at han ikke grudde seg, vil bare bli kvitt kreften. Jeg var dritredd. Tenkte på alt som kan gå galt. Hadde så vondt i magen at det neste ikke var til å holde ut.
Vi stod opp grytidlig. Dusjet, pusset tenner, gjorde helt dagligdagse ting på autopilot. Kjøreturen opp til sykehuset tar en halv time. Ingen sa noe. Det var ikke noe å si.
Jeg var med helt til han ble trillet inn på operasjonssalen. Satt med et tappert smil ved siden av sengen og fulgte med på alle forberedelsene. Prøver skulle tas, ledninger ble koblet til, spørsmål skulle svares på. Jeg var helt ved siden av alt, som om det skjedde i en annen dimenjon. På med sokker, nattskjorte og hårnett. Så fikk han en pille som gjorde ham veldig rolig. Darlingen trøstet meg, og seg, og sa at det kommer helt sikkert til å gå bra. I love you, ropte han da de trillet avgårde med ham. Da kom tårene.
Etter fem uendelig lange timer på gangen kom legen ut for å fortelle hvordan det hadde gått. Prostata var fjernet, og legen var meget fornøyd, til tross for komplikasjoner underveis. Darlingen må ha strålebehandling, men det blir først i januar. Nå må vi leve i nuet og ta en time, et minutt om gangen, tenkte jeg. Jeg kunne få gå inn på oppvåkningen og snakke med ham.
Det var et vanvittig sjokk som slo meg med en kvalmende bølge. Et øyeblikk trodde jeg han var død! Han var helt voksgul og veldig fremmed i ansiktet. Klarte knapt å si et ord, men han prøvde å smile tappert. Han var groggy og uvel etter lang og tung narkose, men klaget ikke på noe som helst. Bare lå helt stille og stirret opp på meg med store øyne.
I løpet av den første natten ble darlingen flyttet til en observasjonspost, fordi han fikk alt for høy puls. Hvilepuls på 130 er jo ikke så vanlig. Senere, neste morgen, begynte han å blø fra et dren i magen og mistet en del blod, så de måtte gi ham blodoverføring.
Jeg var hos ham fra kl 13 til 19, og på slutten så fikk han plutselig feber. Så da tenkte jeg at det var like greit å dra hjem og la fyren være i fred. Han tekstet meg senere og sa at nå var alt fint igjen. Så det svingte.
Beskjeden var at han kommer hjem neste morgen, og jeg grudde sånn at det ga meg gåsehud. Jeg er jo ingen sykepleier! Du skulle sett alle de ledningene de hadde festet til ham - og så skulle JEG overta ansvaret helt alene??? Jeg var rett og slett skrekkslagen. Jeg var så redd at jeg trodde jeg skulle kaste opp bare noe så på meg. Han fikk morfin hver 3. time, og det tok det meste av smertene og bekymringene. Hans altså. Men hva med meg?
Hyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyl
Vi stod opp grytidlig. Dusjet, pusset tenner, gjorde helt dagligdagse ting på autopilot. Kjøreturen opp til sykehuset tar en halv time. Ingen sa noe. Det var ikke noe å si.
Jeg var med helt til han ble trillet inn på operasjonssalen. Satt med et tappert smil ved siden av sengen og fulgte med på alle forberedelsene. Prøver skulle tas, ledninger ble koblet til, spørsmål skulle svares på. Jeg var helt ved siden av alt, som om det skjedde i en annen dimenjon. På med sokker, nattskjorte og hårnett. Så fikk han en pille som gjorde ham veldig rolig. Darlingen trøstet meg, og seg, og sa at det kommer helt sikkert til å gå bra. I love you, ropte han da de trillet avgårde med ham. Da kom tårene.
Etter fem uendelig lange timer på gangen kom legen ut for å fortelle hvordan det hadde gått. Prostata var fjernet, og legen var meget fornøyd, til tross for komplikasjoner underveis. Darlingen må ha strålebehandling, men det blir først i januar. Nå må vi leve i nuet og ta en time, et minutt om gangen, tenkte jeg. Jeg kunne få gå inn på oppvåkningen og snakke med ham.
Det var et vanvittig sjokk som slo meg med en kvalmende bølge. Et øyeblikk trodde jeg han var død! Han var helt voksgul og veldig fremmed i ansiktet. Klarte knapt å si et ord, men han prøvde å smile tappert. Han var groggy og uvel etter lang og tung narkose, men klaget ikke på noe som helst. Bare lå helt stille og stirret opp på meg med store øyne.
I løpet av den første natten ble darlingen flyttet til en observasjonspost, fordi han fikk alt for høy puls. Hvilepuls på 130 er jo ikke så vanlig. Senere, neste morgen, begynte han å blø fra et dren i magen og mistet en del blod, så de måtte gi ham blodoverføring.
Jeg var hos ham fra kl 13 til 19, og på slutten så fikk han plutselig feber. Så da tenkte jeg at det var like greit å dra hjem og la fyren være i fred. Han tekstet meg senere og sa at nå var alt fint igjen. Så det svingte.
Beskjeden var at han kommer hjem neste morgen, og jeg grudde sånn at det ga meg gåsehud. Jeg er jo ingen sykepleier! Du skulle sett alle de ledningene de hadde festet til ham - og så skulle JEG overta ansvaret helt alene??? Jeg var rett og slett skrekkslagen. Jeg var så redd at jeg trodde jeg skulle kaste opp bare noe så på meg. Han fikk morfin hver 3. time, og det tok det meste av smertene og bekymringene. Hans altså. Men hva med meg?
Hyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyl
torsdag 14. oktober 2010
Pre-operasjon Prostata
Dato for operasjon var fastsatt, og vi levde livet i grådige jafs frem til det. Vi feiret livet og kjærligheten hver eneste dag! Alt fra romantiske middager hjemme med masse levende lys og enda mer rødvin, via kjeks og ost i sengen rundt midnatt, til de lekreste lunsjer og luksusmiddager på flotte restauranter. Vi skamkoste oss alt vi kunne når vi kunne.
Det var ingen tid til depping, stemningen var utmerket med til tider temmelig morbid humor. Jeg kunne si KREFT og DØD uten å bryte sammen i krampegråt. Tiden gikk så alt for fort, og vi hadde så masse vi skulle ha gjort. Men vi rakk ikke så mye. Darlingen var ikke i form. Han ble fort sliten og manglet energi, og ble lett irritert og amper. Jeg antok at det er psykisk, og det var HELT greit.
Det som ikke var like greit, var at han var fast bestemt på at ingen, bortsett fra den aller nærmeste familie, skulle vite noe om at han var syk. Han ville ikke ha KREFT i pannen når han møtte folk. Det var jo hans sykdom, det var hans valg og da ville jeg være lojal mot dette.
Nei, nei, nei. Helt feil, viste det seg.
Det var ingen tid til depping, stemningen var utmerket med til tider temmelig morbid humor. Jeg kunne si KREFT og DØD uten å bryte sammen i krampegråt. Tiden gikk så alt for fort, og vi hadde så masse vi skulle ha gjort. Men vi rakk ikke så mye. Darlingen var ikke i form. Han ble fort sliten og manglet energi, og ble lett irritert og amper. Jeg antok at det er psykisk, og det var HELT greit.
Det som ikke var like greit, var at han var fast bestemt på at ingen, bortsett fra den aller nærmeste familie, skulle vite noe om at han var syk. Han ville ikke ha KREFT i pannen når han møtte folk. Det var jo hans sykdom, det var hans valg og da ville jeg være lojal mot dette.
Nei, nei, nei. Helt feil, viste det seg.
søndag 10. oktober 2010
Kreft og sånn...
Er kreft noe som bare skjer andre, som ikke rammer deg og meg? Man leser om kreft i alle medier, historier som rører og berører. Man ser all verdens kampanjer og innsamlinger, maratonløp både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Rosa sløyfer og ballonger og bannere. Alle kjenner noen som kjenner noen... Men angår det virkelig MEG?
Plutselig gjorde det det.
Min aller kjæreste kjæreste fikk diagnosen prostatakreft. Sånn helt plutselig og ut av det blå, uten de vanlige symptomene eller vondter noe sted. Tilfeldigvis ble det oppdaget at han hadde kreft. Alvorlig prostatakreft sa legen og smilte med alle tennene. Som om det er noe å smile for?
I begynnelsen var det liksom ikke så alvorlig. Den unge legen smilte og forklarte. Pekte, smilte og forklarte enda mer. Iført hvit legefrakk, skjorte og slips. Slips?
Jaja, tenkte vi, og planla både det ene og det andre. Jul og påske. Reiser i inn og utland. Ny bil. Roser må vi ha, det blir fint i hagen. Et euforisk øyeblikk planla vi til og med et lite barn. Men når jeg tenker meg om hadde vi nok konsumert en del vin på det tidspunktet... Hadde det ikke vært fantastisk med et lite barn, sa darlingen begeistret. En datter! Det var nesten så jeg begynte å tenke på et pikenavn!
To uker senere var operasjonen unnagjort. Legen snakket med meg etterpå, mens darlingen enda lå neddopet på oppvåkningnen. Det var langt mer alvorlig enn han hadde trodd, smilte han. Prostata var fjernet ved hjelp av daVinci-metoden, og det var tatt en rekke prøver av lymfekjertler. Operasjonen tok over fem timer. Det hadde oppstått komplikasjoner underveis. Han hadde skåret hull på endetarmen fordi prostata hadde limt seg så tett inntil. Hva er det med denne smilingen? MÅ kreftleger smile hele tiden?
Hjem kom en pleietrengende illsint rasende pasient. Og jeg var totalt uforberedt på hva som ventet meg.
Plutselig gjorde det det.
Min aller kjæreste kjæreste fikk diagnosen prostatakreft. Sånn helt plutselig og ut av det blå, uten de vanlige symptomene eller vondter noe sted. Tilfeldigvis ble det oppdaget at han hadde kreft. Alvorlig prostatakreft sa legen og smilte med alle tennene. Som om det er noe å smile for?
I begynnelsen var det liksom ikke så alvorlig. Den unge legen smilte og forklarte. Pekte, smilte og forklarte enda mer. Iført hvit legefrakk, skjorte og slips. Slips?
Jaja, tenkte vi, og planla både det ene og det andre. Jul og påske. Reiser i inn og utland. Ny bil. Roser må vi ha, det blir fint i hagen. Et euforisk øyeblikk planla vi til og med et lite barn. Men når jeg tenker meg om hadde vi nok konsumert en del vin på det tidspunktet... Hadde det ikke vært fantastisk med et lite barn, sa darlingen begeistret. En datter! Det var nesten så jeg begynte å tenke på et pikenavn!
To uker senere var operasjonen unnagjort. Legen snakket med meg etterpå, mens darlingen enda lå neddopet på oppvåkningnen. Det var langt mer alvorlig enn han hadde trodd, smilte han. Prostata var fjernet ved hjelp av daVinci-metoden, og det var tatt en rekke prøver av lymfekjertler. Operasjonen tok over fem timer. Det hadde oppstått komplikasjoner underveis. Han hadde skåret hull på endetarmen fordi prostata hadde limt seg så tett inntil. Hva er det med denne smilingen? MÅ kreftleger smile hele tiden?
Hjem kom en pleietrengende illsint rasende pasient. Og jeg var totalt uforberedt på hva som ventet meg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)