Å være nyoperert er ikke spesielt godt. Da jeg kom på sykehuset den tredje dagen, var darlingen blank i øynene, men feberfri og med normal puls. Han var koblet fra det meste av slanger og utstyr, heldigvis. Men blodprøvene var fremdeles lave, så han fikk en ny blodoverføring. De valgte å beholde ham til neste dag, og det var jeg meget lettet over. Jeg syntes det var forferdelig ekkelt med kateteret i tissen, men drenet i magen var direkte kvalmende. Jeg bare håpet at de skulle sy ham igjen før han kom hjem?
Prosedyren med morfinen var kul - litt sånn CSI-aktig tenkte jeg da jeg så det første gangen. Det var HMS og sikkerhet for alle penga! Det stod en PC ved siden av sengen hans. Først skannet de navnelappen rundt håndleddet. Så skannet de ampullen med morfin, og så ble alt registrert på PC'en. Imponerende saker. Han måtte til og med si navnet sitt høyt hver gang før prosessen kunne gjennomføres - så de var helt sikre på at ikke en narkoman kjeltring hadde sneket seg opp i sengen og tatt plassen hans i mellomtiden!
Morfinen tok det meste av smertene og tankene hans. Han bare lå der og var mørbanket i magen og ør i toppen. Etter fire dager fikk han komme hjem. Da hadde de heldigvis husket å koble ham fra alle monitorene og sydd igjen drenet. Kateteret skulle han ha i 14 dager. En sykepleier hjalp meg med å trille ham bort til bilen. Det tok et hav av tid å komme seg inn i bilen, og det var tydelig at han strevde fælt. Vel hjemme orket han bare å stavre seg bort til sofaen i stuen der han kollapset. Jeg stod der med kvalmen helt opp til drøvelen og følte meg totalt hjelpeløs. Det er så vondt å se din aller kjæreste ha det så vondt! Du blir så maktesløs og redd, mens du hele tiden prøver å være positiv og kvitrende. Det er utrolig vanskelig å kvitre med spyen i halsen, skal jeg si deg.
På sykehuset hadde han fått morfin tre ganger i døgnet, men det fikk han jo ikke hjemme. Han klaget lite på smertene, men han ble sint og sur og kravstor. Jeg fløy som en hvirvelvind rundt og kunne ikke komme på nok å gjøre for å at han skulle ha det det best mulig. Det meste ble ikke så veldig godt mottatt... Da jeg sa at han var en bedre pasient på sykehuset enn hjemme, ble han dødelig fornærmet.
Det var kateteret som tok knekken på meg. Det var gjennomsiktig, og fylt med blodrød væske som måtte tømmes mange ganger til dagen. Det var på størrelse med en bowlingball, og ble slept med rund over alt i huset. Naturlig nok, det hang jo fast i tissen hans. Mens vi spiste, lå det der under spisebordet som en liten hund. Når han skulle sove, la den seg pent til ro ved siden av ham i sengen. På dagtid minnet det om en sånn jernkule med kjetting rundt foten, som fangene slepte rundt på i gamle dager. Han kom jo ingen steder, han var lenket til det motbydelige kateteret.
Etter en ukes tid følte han seg ørlite bedre, og ville være med og lage søndagsmiddag. Jeg forsøkte å si at bevares, det var da det minste jeg kunne ordne, men han insisterte. Han stod der og laget potetstappe, med det motbydelige blodfylte kateteret hengende over døren til gryteskapet. Et øyeblikk glemte han at han hang fast, og snudde seg for å hente noe på kjøkkenbenken. Hyyyl - hele tissen holdt jo på å bli revet av i farten!
Det ble ikke noen koselig søndagsmiddag, men det ble i hvert fall middag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar