Det var forferdelig fryktelig første gangen vi var på sykehuset. Ordet KREFTAVDELING slo meg rett i bakken, bokstavlig talt. Jeg snublet inn på venterommet. Å se alle de triste skjebnene rundt oss gjorde vondt langt inn i hjerteroten. Noen tuslet rundt i gangene, gule i ansiktet, koblet opp til all verdens apparater, med saaakte bevegelser, som om alt gjorde vondt. En dame i rullestol hadde åpenbart amputert både armer og ben. Jeg kunne ikke la være å glane, det må jeg bare innrømme. Andre så bare fryktelig oppgitt og lei seg ut, men holdt tappert masken i venterommet der vi alle satt, stumme. Et lydløst venterom fullt av folk som ønsket seg langt vekk derfra.
Jeg ble helt skrekkslagen av alt som slo i mot oss. Hvordan kunne noen tro at rødmalte vegger og store plakater med masse farger kunne hjelpe mot angsten og fortvilelsen som satt som en klo i magen? Hadde jeg hatt det verre hvis alt var i pastell, eller i sort/hvitt? Tvilsomt. For meg var alle fargene en provoserende påtatt positivisme som provoserte.
I dag var vi på sykehuset igjen, for andre gang denne uken. Darlingen skal opereres i morgen. Nødvendige prøver og undersøkelser må tas. Det er 14 måneder etter den første operasjonen. Men inntrykkene gjør akkurat like vondt i dag som da. En dame satt i en rullestol og hulket stille. Mannen stod apatisk bak henne uten å bevege seg, uten å si noe. Kunne han ikke trøste henne? Jeg hadde så lyst til å klappe henne på skulderen da vi gikk forbi. Men jeg hadde nok med min egen sorg, med å holde min egen maske.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar